Følelsen av å ha dårlig tid, kan i blant forveksles med følelsen av å ha oversett en viktig detalj i et
minne. En glemt detalj som ville gjort at et forgangent hendelsesforløp kunne utfolde seg
annerledes og forskyve fortiden inn i et nytt lys. Lignende ser jeg Pedersens malerier som om de
kverner på fortidige situasjoner, som når hentet fram fra minnene alltid kan studeres igjen og igjen,
og kanskje, i den endeløse kverningen, kan få endret innhold. Andre ganger kan minner dukke opp,
i uforklarlige øyeblikk, som om sammenhengen mellom et nå og da har en hemmelig forbindelse.
Pedersens malerier synes tidvis å presse sammen disse uventende lagene av fortid og nåtid. Først og
fremst finner maleriene en vei til minner, egne eller andres, gjennom romlige strukturer. Der finnes
vegger, en tapet, et møbel – et eget kart i minnet.