Å forflytte seg ned i en kjeller forutsetter at du går ned en trapp. Det å gå ned i kjelleren er også et begrep de fleste av oss kjenner til.
Et uttrykk for å hente ut våre siste krefter, men kjelleren, er også et sted for å søke beskyttelse. Kjelleren som en billedliggjøring av en mental tilstand rommer det ukjente, usagte, avlagte, men kan også være en metafor for våre dypeste følelser. I kjelleren samler det seg også «ting» vi ikke greier å kaste, våre rareste skatter og familieminner. Kjelleren blir et bilde på det underbevisste, der alt vi opplever lagres, som igjen styrer våre liv og handlinger. Gjennom tekstiler forsøker jeg å belyse fysiske uklare minner som ligger i tekstilt gjenbruksmateriale, alt brukt i personlige og ensomme rom.
Verkene prøver å fortelle om eksistensielle lagrede erfaringer. Underliggende minner og et ubehag som viskes ut av tekstile lag og skraveringer. Noen spor lar seg dekke over, andre trenger seg frem - det som kroppen husker.