Harald Fenns maleriske praksis har siden starten dreid seg om visuelle eksperimenter med maleriets historie og metodikk. Han går inn i en aktiv dialog med det allerede formulerte, det historiske og bruker naturreferanser som gjenkjennelse, ikke som et spesifikt sted, men som en kjent posisjon i malerihistorien. Essensielt er posisjonen hans arbeider tar mellom nostalgi og lengsel etter det forgangne på den ene siden, og en intellektuell forståelse av bildets og kunstens funksjon og mulighet på den andre. I strekket mellom disse ytterpunktene er det rom for både innlevelse, ironisk distanse, og en selvrefleksiv diskusjon om maleriets grunnleggende premisser.