I Kaare Ruuds skulpturelle praksis forvandles hverdagslige gjenstander til poetiske utspill: Objekter fjernes fra sine vante omgivelser og de bortgjemte egenskapene deres blir synlige. Gjennom overdimensjonerte respatex-bord, skuffer fra sitt eget barndomshjem og verk som omskaper klokker og sko, reflekterer Ruud rundt minner, makt og repetisjon. Utstillingen folder seg ut som et lekent og kritisk landskap, det hele med en subtil refleksjon rundt sosial, økonomisk og økologisk ubalanse.