
«Hva er kunstnerisk fellesskap?» og «hva innebærer det å være kunstner?» er to helt sentrale spørsmål idet man trer inn i Hedda Hørrans Gunstnernes hus. Ambisjonen er enkel, å skape et hus for kunst og kunstnere; BO er dermed ikke lenger kun et visningsrom, det kan også leses som et atelier og et hjem. På denne måten speiler Hørran det som ofte er realiteten for en kunstnergjerning, nemlig at grensen mellom det offentlige og private rom er utydelig, om ikke fullstendig utradert.
Med det sagt, er ikke Gunstnernes hus tenkt som en passiv avbildning, men snarere som et rom for direkte handling, hvor andre kunstnere, tenkere og et bredere publikum kan delta med aktive kunstneriske handlinger. Det bygger ut fra en anarkistisk kjerne, hvor individuelle og kollektive hensyn ikke ses som i konflikt med, men snarere som gjensidig avhengige av, hverandre.